latinisering
Latinisering, (se latinisere), det at latinisere.
Latinisering, (se latinisere), det at latinisere.
var en dansk præst, først i Skive, fra 1727 provst i Viborg. Han var kendt som en veltalende prædikant i barokstil, hvis skarpe tunge og spottende tilbøjelighed skaffede ham mange problemer. Han skrev barokdigte og virtuos lejlighedspoesi med en særpræget
Latinisering Den latinisering, de andre romanske sprog var genstand for i renæssancen, gik rumænsk forbi, men fra 1800-tallet er mange låneord importeret fra fransk og italiensk for at genopbygge sprogets latinske karakter. Siden 2. Verdenskrig er der i rumænsk
latiniseringen af den vestlige kirke sted her, hvilket indebar, at Bibelen blev oversat til latin, og at latin blev gudstjenestesproget. Nordafrika var hjemsted for så indflydelsesrige teologer som Tertullian, Cyprian og Augustin. I 300-400-tallet spaltedes den nordafrikanske kirke
Circassienne, (fr., af lat. Circassia tjerkessernes land i det nordlige Kaukasus, latinisering af russ. tsjerkes navn på folkeslag), et uldent klædestof.
er en latinisering af græsk ekklesia; se kirke.
Gripomenus, (af platty. griphomines (pl.), vistnok (efter lat. homines mennesker) latinisering af platty. griphummers vægtere, der passer på stoddere og løsgængere, egl. hummere med gribekløer), politibetjent; vægter o.l.; grinagtig el. grim fyr.
Grobrian, (af ty. Grobian, spøgende latinisering af grob grov, sandsynligvis med tilknytning til navnet Jan), grov og ubehøvlet person; tølper.
Herlovianer, (latinisering, efter Herluf Trolle (1516-65), som oprettede skolen), elev fra kostskolen Herlufsholm (ved Næstved).
latiniseringer af indbyggerbetegnelser, tidligst og tydeligst i akademiske miljøer i købstæderne og almindeligst med endelsen -enser, men også -(i)aner er en del brugt. Ved begge typer føjes der til det latinske grundlag den danske endelse -er, som også er